Å få kreft skyver de aller fleste ut av hverdagen, bort fra de vante, selvfølgelige tingene.

Det er ikke sikkert du klarer å stå opp med barna og smøre matpakke før skolestart.

Det er ikke sikkert du klarer å sitte sammen med resten av familien ved middagsbordet, fordi matlukten gjør deg kvalm.

Det er ikke sikkert du orker å rydde hus, vaske klær, gi katten mat, vanne blomstene. Kanskje må du spørre om hjelp til de minste ting. I alle fall i perioder. Etterpå forstår du at de hverdagslige tingene du tidligere gjorde uten å tenke over det, er blant det du savner mest. Og desto større og mer intens blir gleden av å mestre de små ting. Husrydding. Middagslaging. Turene i skogen. Samværet med familie og venner. 

Kreften skyver meg bort fra store deler av det som har vært min identitet i voksen alder; nemlig arbeidet som journalist og forfatter, aktiviteten i lag og foreninger, engasjementet, den fulle kalenderen, listene over arbeidsoppgaver. De nye prosjektene. Skapertrangen og -gleden. Tempoet.

Alt er endret, og jeg strever innimellom med å tilpasse meg. Hvem er jeg nå, når jeg ikke lenger kan være den jeg var i så lang tid? Hvem er denne andre personen, som må holde seg borte fra yrket hun elsket, som må godta at prosjekter og planleggingsmøter flyter forbi, som ikke lenger kan være der ute?

En kvinne som må finne nytt fotfeste. Det er det jeg er.

En kvinne som må tåle å være i en kropp som er syk. En kropp som trenger hjelp av leger, kirurger, sykepleiere. En kropp som må ha sterk medisin for å bli frisk. En kropp som ikke lenger bare fungerer uten at eieren trenger å tenke nærmere over den. En kropp som trenger oppmerksomhet og omsorg.

Jeg tar meg i å savne de hektiske dagene. Listene. Oppgavene, prosjektene. Men innerst inne vet jeg at jeg nok i perioder hadde det FOR travelt. Jeg vet at jeg savnet tid, at jeg følte meg sliten, at dagene liksom ikke strakk til.

Er det dette som er mot – å finne nytt fotfeste når livet skyver en overende?

Et nytt perspektiv kan gi oss dypere innsikt og forståelse. Også i livet.

Jeg vet i alle fall hva mot kan være.

Mot kan være å gå uten hodeplagg – skallet og synlig kreftsyk – gjennom en korridor med rom og fremmede mennesker på begge sider. Mot kan være å møte blikkene deres, se at de reagerer med alt fra undring til medfølelse og nysgjerrighet. Mot kan være å tåle sårbarheten og nakenheten man føler når man ikke lenger dekker seg til. Med lue og sminke.

Mot er også å ligge i sykehusklær i ei sykehusseng, og bli trillet gjennom korridorene, opp til operasjonssalen i syvende etasje. Mens alle som tilfeldigvis befinner seg i samme korridor, kan kikke rett inn i sårbarheten.

Mot - å vise bilde av meg selv med tørkle? Og med øyenbryn og øyenvipper som sakte, men sikkert forsvinner?

Idet jeg satte meg til tastaturet, idet jeg så ordene forme seg, kjente jeg en dyp følelse av å komme hjem. En kjent og kjær forbindelse oppstod. Jeg falt inn i rytmen, ordene gled av seg selv, noe ble skapt. En dans oppstod, jeg kjente dansen, rytmen var min egen, det var bare å la seg falle inn i den.

Det er her jeg hører hjemme – med ordene, forbindelsen, kommunikasjonen.

Jeg puster dypt inn. Kjenner gleden spre seg i kroppen.

Om jeg må finne nytt fotfeste, så vet jeg likevel dette: En dag er jeg tilbake i den jevne flyten igjen, med skrivingen og prosjektene. Men i mellomtiden har jeg lært noe. Noe verdifullt.

Naturen gir alltid energi.

Dette blogginnlegget skrev jeg nesten ferdig søndag kveld. Mandag 13. august fikk jeg min fjerde og siste dose cellegift av den ene sorten. Om tre uker begynner jeg på en annen sort. Jeg er spent på hvordan jeg vil reagere på den. Før jul blir det operasjon. Den sorten jeg har gått på til nå, er kjent som en «hestekur». Den gjør meg sterkt kvalm i noen dager, før formen igjen begynner å ta seg opp. Jeg ser frem til å bli ferdig med cellegift, og jeg ser frem til å jobbe litt i de gode dagene.

Katten ligger i senga sammen med meg nå, nesten døgnet rundt. Det er rart hva dyrene værer og forstår.

Ute regner det.

Takk for at du leste.

(C) Tekst og foto: Lill-Karin Elvestad.

Det er mandag 16. juli 2018. Bøndene har startet innhøstinga, og det ene traktoregget etter det andre popper ut på jordet. Over traktoren svever måsene, på jakt etter oppdukkende mus og andre småkryp.

Det er full sommer.

Og jeg har hatt kreftdiagnosen i 40 dager.

Vakker perleblomst fra løker jeg la ned i fjor høst.

De siste 40 dagene har jeg oppholdt meg i et helt nytt rom. Et rom som før 7. juni var meg totalt fremmed. I rommet har jeg måttet forholde meg til sykehusbesøk, utallige sprøytestikk og undersøkelser, sykepleiere i hvitt, sykehuskorridorer. Jeg har lært hva begreper som mr, ct, ultralyd, mammografi, biopsi og kontrastvæske betyr i praksis. I rommet har jeg fått rød cellegift pumpet inn i blodet gjennom en kanyle på håndbaken. Og etterpå – kjent på kvalme, hårtap, ødelagt matlyst, slapphet.

I rommet har jeg også møtt frykt. I korte, små støt. Fryktsekunder der vissheten om at en potensielt dødelig sykdom har slått til i kroppen min, overdøver mine egne hjerteslag.

Jeg må være i dette rommet lenge. Trolig frem til neste sommer. Jeg kan ikke åpne døra og forlate. Jeg må forholde meg til det som er her inne, uansett om jeg vil eller ikke.

Jeg må tåle livet.

Det høres kanskje brutalt ut. Man skal da ikke måtte tåle livet? Jo, det er slik det føles. Ikke for at jeg er bitter. Men fordi det er slik livet er. Akkurat nå. Jeg må tåle at jeg har fått kreft, og jeg må tåle behandlinga som skal gjøre meg frisk.

I dette ligger det også en styrke.

En seiler på livets hav...

For hva kan komme ut av oppholdet mitt her? Hvilke muligheter ligger i det å måtte takle brutale omskiftninger? Når kreften tok hverdagen ut av hendene mine, hva er da igjen?

Kan det være flere dører i dette rommet? Dører som åpner seg til andre rom, der styrke, mot og kjærlighet venter? Rom som byr på lys, kreativitet, inspirasjon? Dyp glede?

Det er en tid uten svar, en tid full av spørsmål. En tid uten kontroll, en tid for å se livet i et annet lys. Hvem er jeg når jeg ikke lenger kan gjøre det jeg alltid har gjort?

Det er en uke til neste dose cellegift. Formen er bra. Jeg nyter sommerens lyder, lukter og smaker. Jeg planter valmuer i hagen fordi farmor også hadde valmuer. Jeg snuser på syrinen og nipper til min dampende kopp med te. Og jeg skriver.

Håper du også nyter sommeren. 

Takk for at du leste.

Det er den første virkelige sommerdagen her nord. Det grå, tunge skydekket har løst seg opp. Tilbake er blå himmel, blått hav, og en lindrende, gul varme.

Jeg ligger. I senga, med klærne på. Det er ettermiddag. Sola beveger seg sakte oppover kroppen. Det er godt. Men idet den når hodet, trekker jeg meg inn mot skyggen ved veggen.

Gjennom det åpne vinduet hører jeg måker og tjeld. Lydene når helt opp til huset fra sjøen. En og annen bil passerer på veien. I treet utenfor lander kjøttmeis og løvsanger, de deler noen strofer før de flyr igjen. Så er det et svakt sus i luften, som fra en veldig hånd som stryker vennlig gjennom gress og løv.

Jeg ligger. For det er det eneste jeg orker akkurat nå. Jeg har vært på sykehuset og fått min andre dose cellegift. Stoffet som skal drepe de uønskede kreftcellene, men som også påvirker de normale cellene i kroppen. Jeg er intenst kvalm. Tåler ikke tanken på mat, men presser ned noen vannslurker. Det er viktig å drikke mye.

Merida er med på skogtur når mor endelig kommer seg av gårde.

Da jeg fikk min første cellegift for tre uker siden, var jeg dårligst det første døgnet. Så begynte formen gradvis å bedre seg, til jeg – rett før jeg skulle ha min andre dose – klarte å være med til Harstad, på konsert med Kari, Lars og Ola Bremnes. Det ble energipåfyll! Jeg satt i salen og nøt hvert øyeblikk, med mitt nye tørkle på hodet. Fra før visste jeg at også Kari Bremnes har sin krefthistorie. Det ga konserten en dobbel bunn. For meg.

Rundt to uker etter min første cellegift merket jeg at jeg begynte å miste hår. Hver gang jeg børstet meg, var det unormalt mye hår som falt av. Etter hvert som dagene gikk, ble det verre og verre. Strøk jeg hånden gjennom håret, fulgte en fyldig neve hårstrå med. Det var både ekkelt og trist på samme tid, selv om jeg jo visste at jeg måtte gå gjennom denne fasen.

Så jeg bestemte meg for å gjøre kort prosess. Fredag 29. juni klipte jeg først hestehalen rett av. Så satte jeg meg på en stol på kjøkkenet, hvor kjæresten min sto klar med barbermaskin ... Idet håret begynte å falle av i store dunger, kom tårene. Det hele føltes så urettferdig, så uvirkelig. Det hadde gått tre uker etter diagnosen. 22 dager i sjokk og fortvilelse, håp og trassig livsglede, og ikke minst; utallige turer til UNN for kontroller, røntgen, nye prøver. De 22 dagene føltes som et kort, lite øyeblikk!

Og nå falt altså håret av.

Da jeg så meg i speilet første gang, som skallet, var tårene tørket og et halvt smil på plass. Kjæresten min er også skallet. Vi ligner nå, kunne vi lattermildt slå fast. Hodet mitt er rundt og fint. Det visste jeg ikke. Jeg kler fargerike tørklær. Det visste jeg heller ikke.

Naturen gir energi.

I dag er det 4. juli. Jeg er fortsatt kvalm, men i mye mindre grad enn det første døgnet. Det går fremover. Kanskje klarer jeg en skogtur i dag?

Tusenvis av kvinner – og menn – går gjennom det samme som meg. Hvert år. Likevel er prosessen for den enkelte unik. Hver kreftsykdom er unik, hver historie og alle følelsene og tankene man går gjennom, er unike.

Men én ting er sikkert: Man oppdager nye sider ved seg selv. Man lærer seg selv å kjenne på en ny måte. Man finner sin styrke og sin sårbarhet. Man lærer å lytte til kroppen i større grad, og man lærer å være dypt takknemlig for de små ting.

Som at man klarer å spise frokost. Knekkebrød med hvitost. Til tross for at det smaker annerledes enn før.

Takk for at du leste.