Å tåle livet

Det er mandag 16. juli 2018. Bøndene har startet innhøstinga, og det ene traktoregget etter det andre popper ut på jordet. Over traktoren svever måsene, på jakt etter oppdukkende mus og andre småkryp.

Det er full sommer.

Og jeg har hatt kreftdiagnosen i 40 dager.

Vakker perleblomst fra løker jeg la ned i fjor høst.

De siste 40 dagene har jeg oppholdt meg i et helt nytt rom. Et rom som før 7. juni var meg totalt fremmed. I rommet har jeg måttet forholde meg til sykehusbesøk, utallige sprøytestikk og undersøkelser, sykepleiere i hvitt, sykehuskorridorer. Jeg har lært hva begreper som mr, ct, ultralyd, mammografi, biopsi og kontrastvæske betyr i praksis. I rommet har jeg fått rød cellegift pumpet inn i blodet gjennom en kanyle på håndbaken. Og etterpå – kjent på kvalme, hårtap, ødelagt matlyst, slapphet.

I rommet har jeg også møtt frykt. I korte, små støt. Fryktsekunder der vissheten om at en potensielt dødelig sykdom har slått til i kroppen min, overdøver mine egne hjerteslag.

Jeg må være i dette rommet lenge. Trolig frem til neste sommer. Jeg kan ikke åpne døra og forlate. Jeg må forholde meg til det som er her inne, uansett om jeg vil eller ikke.

Jeg må tåle livet.

Det høres kanskje brutalt ut. Man skal da ikke måtte tåle livet? Jo, det er slik det føles. Ikke for at jeg er bitter. Men fordi det er slik livet er. Akkurat nå. Jeg må tåle at jeg har fått kreft, og jeg må tåle behandlinga som skal gjøre meg frisk.

I dette ligger det også en styrke.

En seiler på livets hav...

For hva kan komme ut av oppholdet mitt her? Hvilke muligheter ligger i det å måtte takle brutale omskiftninger? Når kreften tok hverdagen ut av hendene mine, hva er da igjen?

Kan det være flere dører i dette rommet? Dører som åpner seg til andre rom, der styrke, mot og kjærlighet venter? Rom som byr på lys, kreativitet, inspirasjon? Dyp glede?

Det er en tid uten svar, en tid full av spørsmål. En tid uten kontroll, en tid for å se livet i et annet lys. Hvem er jeg når jeg ikke lenger kan gjøre det jeg alltid har gjort?

Det er en uke til neste dose cellegift. Formen er bra. Jeg nyter sommerens lyder, lukter og smaker. Jeg planter valmuer i hagen fordi farmor også hadde valmuer. Jeg snuser på syrinen og nipper til min dampende kopp med te. Og jeg skriver.

Håper du også nyter sommeren. 

Takk for at du leste.