La oss

Verden er kaos

Der ute står brølende mennesker

På hver sin side av en bunnløs avgrunn

Alle roper at de har rett

Alle er frykt

Pekefingre rettes som våpen mot de skyldige

Jeg kutter forbindelsen til utsiden

Må komme meg forbi rekkevidde

Kler meg i jakke, skjerf, støvler

Jeg blir glad av de støvlene

De lyser gult i grå november

Jeg vandrer, som den vandreren jeg er

Til skogen, inn på stiene

Beveger meg gjennom landskap jeg kjenner i blinde

Som jeg likevel ser på nytt

Jeg hører elva

Den jubler oppildnet av regnværsvann og mildvær

Jeg ser visnede strå danse i vinden

Jeg hører pusten fra tusen år gamle myrer

En ravn seiler på himmelen, sort og fri, jeg hilser

I det samme jeg møter dens blikk, lander jeg

I jorda, i kroppen, i øyeblikket

Kanskje er det dette vi alle må gjøre

Komme oss vekk fra kanten

Snu ryggen til og søke inn i skogene

Finne en vei rundt

Møtes igjen, under ravneblikk og streifet av vind

Jeg tar en stein i hånda, knuger den hardt

Den er millioner av år gammel

En taus tyngde fra tiden før vi kom

La oss forstå

La oss

Elvestad 7. november 2020.

(C) Lill-Karin Elvestad tekst og foto 

En kvinne ble sett.

Ikke av mennesker, men av trær. Blomster. Gresstrå. Fugler. Humler.

Og da Oktober også så henne, ble hun rørt.

«Dere ser meg?», sa hun, spørrende, mens hun strøk et strå som vaiet ved stien.

«Skulle vi ikke det?», sa Oktober, like spørrende.

Men kvinnen var en kvinne som var taus.

Som ikke gjerne delte fra sitt liv.

Det ble mer fragmenter og halve setninger. På jobben, i lunsjpausen kanskje, hvis det passet seg, men det gjorde det sjelden. Det var mange om ordet, og hennes ord brukte så lang tid på å formes. Før de var ferdige, var øyeblikket over.

Hun hadde hatt venner en gang. Én var død, en annen flyttet. Nå hadde alle ordene og setningene hun ikke fikk sagt, hopet seg opp til en hard ball. Som et garnnøste surret av sinte hender.

Bare i skogen kunne hun glemme ballen.

Hun snakket ikke her heller, men følte et anstrøk av fellesskap. For alt som var rundt henne levde, som hun, og tidde, som hun.

«Skogen tier ikke», sa Oktober, og kvinnen skvatt. «Du tror skogen er taus, at den holder på sine hemmeligheter, som du», sa hun, og de gikk videre i raslende løv.

«Er den ikke det, da?» mumlet kvinnen, som lurte på om hun ville miste også dette fellesskapet, det tause. Hvis ikke skogen var taus, kunne hun ikke lenger sammenligne seg med den.

Oktober stoppet. Kvinnen stoppet. Oktober la hendene sine på kvinnens skuldre og sa: «Lukk øynene. Lytt.»

Kvinnen lukket øynene. Det ble mørkt, og et sekund fikk hun panikk, for mørket var ikke alltid en venn. Men Oktobers faste grep ble fastere, og en ro strømmet fra trykket. Kvinnen trakk pusten dypt, slapp den sakte ut og konsentrerte seg om dette: Sanseinntrykkene fra ørene.

Fra “Skriv deg selv” på Elvestad i oktober 2020.

Først var det helt stille. Så var det som om en bryter ble slått på. Hun hørte vind gli gjennom greiner og løv, men det var ikke bare vind, nei det var toner. Noen høye, noen lave, noen brede eller smale. Borte i skogkanten var det småfugler, et lavt sus fra vingene først, idet de landet i greinene, siden lav, vennlig kvitring, som bløte fløytetoner mot det store vindbruset.

Langt i det fjerne hørte hun et fly, og et bilde av alle som satt i flyet streifet henne, men så kom ei flue surrende, og den lyden var plutselig en høy lyd. Hun måtte smile, tenk så mye hun hørte! Og der – der var elva også! At hun ikke hadde tenkt på det før – det var jo en betydelig lyd, et alltid tilstedeværende, glitrende brus, og hun kunne ikke annet enn le.

Trykket fra Oktobers hender forsvant, og kvinnen åpnet øynene. Hun ble overrasket over at tårer trillet ut fra dem, men hun tørket dem ikke, bare speidet forundret etter orkesteret som hadde gitt henne musikken. Oktober var borte.

I stedet kom en kvinne gående langs stien, en kvinne av kjøtt og blod, og den tause kvinnens første innskytelse var å løpe. Hun gjorde det likevel ikke, for noe godt satt igjen etter konserten, noe hadde løsnet, den harde ballen var ikke lenger så hard. Hun ble stående med et blekt smil, og den andre kvinnen smilte tilbake og sa:

«Hei! Hvordan går det?»

10. oktober var det Verdensdagen for psykisk helse, med tema “Spør mer”.

(C) Tekst og foto: Lill-Karin Elvestad

– Jeg er så tom for ord, sa jeg og strøk hånden over den ru bjørkestammen. Vi hadde stanset, August og jeg, og i stillheten så vi et løv løsne fra en grein og dale ned i skogbunnen.

– Og samtidig så full av dem.

Jeg sukket. August så på meg med hevede øyenbryn. Øynene var gule som multebær.

– Du har vært her før, sa hun, og jeg skjønte at hun ikke mente bjørkelunden vi sto ved.

– Ja. Men denne gangen har det vart lenge.

– Kanskje fordi du har sett og hørt og gjort i hele sommer? Du har fylt på med ord, men ikke sluppet noen ut?

Nå var det min tur til å heve øyenbrynene. Hva visste egentlig August om hva jeg hadde brukt sommeren til? Mye, virket det som. Nå bøyde hun seg ned, plukket opp det gule løvet og gransket det med en konsentrert mine. Så reiste hun seg og strakte ut hånden. Jeg tok imot det vesle, gule bladet og betraktet det fine nettverket av årer og stier. Det var som om bladet var et helt landskap i seg selv.

– Det har sluppet taket, sa jeg, og August nikket.

– Kanskje må du gjøre det samme. Med ordene. Bare slippe dem, og se hvor de lander.

Vi gikk videre i taushet. Jeg tenkte på at jeg ikke hadde blogget på over to måneder. At jeg hadde liggende et essay som ikke ble ferdig. At jeg helst skulle ha skrevet prosjektsøknader for det nye manuset jeg tumlet med. Og – ikke minst – skrevet på selve manuset.

Ord.

Og løv som slipper taket.

Hvordan hang det sammen?

– Hva er det viktigste du vil fortelle, sa August, hun hadde begynt å plukke en høstbukett med avblomstrede geitrams, grønn mjødurt og lange strå i utkanten av lunden. Etter hvert som hun plukket, fløy det hvite frø av gårde til nye groplasser.

Jeg tenkte meg om. Ja, hva var det viktigste?

– Sommeren har vært hektisk, begynte jeg, men klappet straks munnen igjen. Herregud, hektisk. Alle har det vel hektisk. Et utslitt ord. Jeg ville ikke unnskylde meg med mye å gjøre. Eller – hadde det faktisk vært ekstra mye denne sommeren?

Jeg trakk pusten og startet på nytt.

– Det viktigste jeg vil fortelle, er følelsen av at alt henger sammen, sa jeg, og ble nesten overrasket over mine egne ord.

– Ja? Si mer! August så ivrig ut, hun stoppet plukkingen, lente seg litt frem, som for å høre bedre. Hun hadde fregnedryss over nesen og lange, sorte øyenvipper.

– Når vi gjør det vi liker, da vokser det liksom og blir større, fortsatte jeg prøvende. – Jeg jobbet som formidler i museum i sommer, og det var så flott. Jeg følte at jeg fikk brukt mange av mine egenskaper. Og jeg har lært mye.

August rynket pannen litt.

– Ja, og så har jeg jo arbeidet i mitt eget firma, som du vet. Og der jobber jeg også med historie, formidling og dokumentasjon.

Nå så hun ut som hun kjedet seg. Men hun ble høflig stående og lytte.

– Sist, men ikke minst, så har jeg i sommer begynt å handle på drømmen. Altså, gjøre konkrete ting som leder meg videre på veien mot å ta vare på Elvestad. Slik at jeg kan holde flere kurs der, og kanskje få flere skrivere og vandrere på besøk, og ...

Jeg tidde og fulgte en flokk gråtrost med blikket der de suste på stive vinger gjennom skogen.

– Til og med på ferieturen var sansene mine rettet mot dette. Historie. Kulturarv. Gamle hus. Formidling ...

– Ah, nå forstår jeg. Alt henger sammen med alt – i det du gjør, tenker og drømmer. Men ikke i ordene, for de sitter fast?

– Nettopp! Jeg smilte overrasket. – Slik er det! Det er som om jeg er et tre, sa jeg og grep ivrig rundt den nærmeste bjørka. Det var et gammelt tre, med tykk stamme og grove, kraftige greiner.

– Stammen er mitt indre, mine verdier. Min kjerne.

August la hodet på nakken og stirret oppslukt oppover. Buketten var glemt.

– Og greinene, de strekker seg i alle retninger, hit og dit, blir flere, fletter seg sammen, og ... og ...

– Ja?

August kikket skrått på meg.

– Æsj, jeg vet ikke. Jeg sank ned på en stein og la hodet i hendene. – Det var et dårlig bilde. Glem det.

Det ble stille. Vinden raslet gjennom greinene over meg. Jeg så Augusts røde skotupper, skoene var av skinn og så myke ut.

– Kanskje stammen er stedet der ordene bor, hørte jeg henne si.

Jeg kikket opp. Hun sto med ryggen mot den lave høstsola, så håret gnistret som en glorie rundt hodet. Den dypgrønne kjolen minnet om mosen som vokser ved elva.

– Hva mener du? Sa jeg og skygget for øynene med hånden.

– Alt springer ut fra stammen, ikke sant? Uten å vente på mitt svar, begynte hun å gå rundt treet mens hun på nytt stirret opp mellom greinene.

– Og stammen, den sørger for næring og vann slik at greinene kan vokse og folde seg ut ... Og hvis ordene bor i stammen, betyr det at de er en del av din kjerne. En del av det som alt springer ut fra. Forstår du?

Jeg hadde reiste meg og begynt å gå etter August, rundt og rundt stammen. Nå stoppet vi, og hun stirret spørrende på meg.

– Kanskje?

– Du er ord. De bor i deg. Du bærer på dem. Du lener deg på dem. De er en del av dine røtter. Og det er ikke sant at de sitter fast. Bare se, sa hun og pekte oppover stammen.

Jeg så. Jeg myste. Hva mente hun? Da kom et vindkast og strøk gjennom trekronen så de grønne bladene glitret, og noen av de gule slapp taket og ble feid av gårde.

– Bladene! Løvet! Ordene i stammen blir til løv, som igjen er livsviktig for resten av treet!

August lo. Jeg lo. Hun tok hånden min, og vi sprang rundt treet i flirfulle byks, til vi andpustne ramlet ned i den myke skogbunnen. Som løv. Ord-løv.

Der ble vi liggende og se opp i løvtaket. Kunne vi lese det – som en bok?

Slik var det altså, tenkte jeg. Ordene er det som binder det hele sammen. Som gir alt næring til å vokse, og samtidig blir til ny jord. For nye frø.

– Alt henger sammen med alt, hvisket jeg, og fant Augusts hånd. Jeg klemte den som takk. Endelig hadde noen av ordene sluppet taket og begynt sin seilas til en annen verden.

(C) Tekst og foto: Lill-Karin Elvestad