Juni var timene foran skjermen, bokstaver strømmende gjennom fingrene, blikket festet på ferdigstillelse og siste punktum.

Juni var søndager med lesing av pensum, før den lavmælte raslingen og den samlede konsentrasjonen i en gymsal full av studenter. Hun var energidrikken og brødskivene og vannflaskene og lettelsen i stegene ut derifra.

Midnattssol.

Juni var lister etter lister etter lister, skrevet med blå kulepenn, oppgaver strøket ut eller strøket under.

Juni var samvær. Ansikter som lo, gråt, smilte eller lyttet.

Juni var fravær av tid til det som aldri roper, men bare vibrerer svakt i luften en sen nattetime. Tid til det som stryker lydløst gjennom tilværelsen og vekker deg før alarmen.

Juni var påminnelsene om det du alltid kan vendte tilbake til: elva og skogen, havet og markene, føttene som beveger seg fremover steg for steg.

Juni var å bli 40, hun var forundringen og lettelsen og gleden og takknemligheten.

Juni var bryllup, fest, latter, musikk, mennesker. Hun var de tunge regndråpene på teltduken, fukten i gresset og alle de gode ordene som løftet og varmet og traff.

Juni var en reise for to gjennom et nytt landskap. Hun var hendene som holdt, toget på skinnene, følelsen av tilstedeværelse og frihet på samme tid.

Blått i blått.

Juni i år er kanskje den travleste måneden jeg noensinne har opplevd. Det konstaterer jeg nå, 12. juli, mens jeg lar blikket sveipe over landskapet der ute. Det er full sommer. Den vesle enga nedenfor huset ser ut som et malerskrin i gult, grønt og rødt, med engsoleie, løvetann, ryllik og jonsokblom. Jeg er glad for at jeg nå kan tillate meg selv såpass tilstedeværelse at jeg lar naturen virke inn på sansene igjen.

Det er noe som heter «practise what you preach». Lev på samme måte som du snakker til andre om å leve. Jeg må innrømme at jeg gikk på en aldri så liten smell der. Rutiner med skriving, skogturer, yoga og stilletid ble kuttet tvert over, og jeg gikk inn i gjøre-så-mye-man-klarer-samtidig-modus.

Men jeg ble gift. Og bryllupsfesten ble uforglemmelig. Det samme ble reisen til England et par dager etterpå. Aldri har en ferie vært mer etterlengtet.

Nå er jeg på plass igjen. Med jobb, men uten stress. Jeg må ta tilbake tida nå. Skape rom for at hverdagskreativiteten kan tørre å dukke opp igjen. Prioritere tid til kropp og sjel. Så banalt det enn høres ut, så er det faktisk grunnleggende viktig.

Og du? Snart er jeg klar med datoer for skrivekurs her på Elvestad. Jeg sender epost til de som allerede har kontaktet meg, og legger i tillegg datoene ut her på bloggen min.

Takk for at du leste.

(C) Tekst og foto: Lill-Karin Elvestad

Endelig skrivetid. Lynton, North Devon.

31. mai 2019. I dag er det et år siden jeg oppdaget et søkk og en kul i høyre bryst. Et år siden jeg sto på badet og kjente fornektelsen kjempe med panikken.

Få dager senere fikk jeg beskjeden: Jeg hadde fått brystkreft. To svulster. To ulike typer kreft.

Jeg må fortelle deg noe.

Nemlig at denne teksten, denne refleksjonen og oppsummeringa som følger naturlig i kjølvannet av dagen i dag, den kommer ikke så lett. Jeg har gått og ventet en stund nå. Ventet på at ordene skulle komme. Stige opp fra dypet, slik en vannlilje strekker seg mot sollyset på overflaten.

Men det har ikke skjedd. Vannet har vært stille og blankt. Og nå må jeg selv lete etter ordene der nede på bunnen.

Blir vi noensinne slik vi var – før? Det var ei venninne som stilte spørsmålet. Hun hadde nettopp vært gjennom det samme som meg. Jeg visste umiddelbart svaret: Nei. Vi blir ikke de samme. Vi er ikke de samme. Vi er endret. På godt og vondt.

Noen ganger flimrer en tanke gjennom hodet: Hva i huleste var det egentlig som skjedde? Det er som om en virvelvind kom og hentet meg, snurret meg rundt og satte meg ned på et fremmed sted. Og hvorfor den virvelvinden kom forbi akkurat meg, vil jeg aldri få svar på. I alle fall ikke et medisinsk svar.

I løpet av det siste året har celler og vev i kroppen blitt brutt ned og bygd opp igjen, i et tempo som er vanvittig mye høyere enn normalt. Cellegiften virket så optimalt som det er mulig. Kreftcellene tok den opp i seg og døde. Også friske celler døde, men de kunne erstattes av nye. Etter cellegift ble jeg operert. Vev ble fjernet, hud flyttet på og sydd sammen. Så var det strålebehandling til slutt. Strålene dreper også celler og vev.

Hvor mye energi kroppen min bruker i dag, tre måneder etter avsluttet behandling, på å reparere celler og bygge seg opp, vet jeg ikke. Men jeg tror det går med en god del. For jeg har ikke helt den samme energien som før. Ennå?

Jeg er en av overleverne. En av dem som ble frisk. Men jeg vil for alltid være merket av kreften. Ikke bare i form av røde arr, smerter og nummenhet i operasjonsområdet, bivirkninger av medisinen jeg fortsatt må gå på, endret energi og tidvise konsentrasjonsproblemer. Men også i form av den uroen som flytter inn. Når du først har hatt kreft, har du økt risiko for å få det igjen. Sånn er det bare. Og den kunnskapen må man venne seg til å leve med. Frykten for å få kreft på nytt følger de aller fleste kreftoverleverne som en skygge.

 Når det er sagt, føler jeg livet sterkere enn før. Jeg, som oftest har gått i sorte eller mørke klær, elsker plutselig sterke farger. Jeg setter enda mer pris på stillhet og det enkle; som en god kopp kaffe, lukten av skogen etter regn, ei varm katt på fanget, at en grønn spire viser seg der jeg har sådd. Kreften lærer en at livet er her og nå. Det er en klisjé kanskje, men likevel så vanskelig for oss mennesker å forstå. Vi har en hang til enten å gruble over fortiden eller bekymre oss for fremtiden. Mens det eneste øyeblikket vi i det hele tatt kan gjøre noe med, er her. Nå.

Jeg må bli kjent med meg selv igjen, og i den erkjennelsen ligger det både vemod og glede. Vemod for den jeg var før jeg ble syk, vemod for at jeg var en av dem som fikk kreft. Glede for å innse at jeg har fått en ny sjanse, at jeg har fått livet i gave.

Jeg øver meg på livet etter kreften.

Jeg avslutter prosjekter, ferdigstiller og lukker dører. Rydder plass. For noe annet.

Og mest av alt lytter jeg.

(C) Tekst og foto: Lill-Karin Elvestad

Naturens legende kraft.

Jeg er en kvinne i nord. Mitt gule hus er plassert ved kanten av en skog, med utsikt mot en fjord. Havet duver noen få hundre meter nedenfor stuevinduet.

Jeg bor, ifølge kartet, nesten 500 kilometer nord for Polarsirkelen. Langs veien. I luftlinje vet jeg ikke hvor langt det er, men spør du trekkfuglene, får du nok svar. De svever seg nordover hver vår, drevet av en indre trang og et forlangende instinkt. De lander på den samme steinen i fjæra eller finner igjen den samme vannpytten ved myrkanten. Gang på gang. Vårens vakreste eventyr, spør du meg. Jeg hilser linerla med dyp undring, og kjenner nesten klumpen i halsen ved synet av den muntre, grå-hvite vippestjerten.

Lukt, lyder og utsikt påvirker oss.

Jeg er en kvinne i et landskap som inneholder aller mest fjell, hav og himmel, og aller minst mennesker. I bygda mi, på de knappe to kilometerne mellom skiltene som viser at du er på tur inn eller ut, bor det kanskje rundt 20 personer. Men på den korte strekningen har vi en svært så populær campingplass og flere fritidsboliger, noe som jo bidrar til en mangedobling av folketallet i perioder. Vi har også en kirkegård fra 1839 (kommunens eldste, faktisk), merkede turløyper og et gårdsbruk med sau. Legger du til nabobygdene, blir det enda bedre, for da har vi også skole og barnehage, speider og fritidsklubb. Vi har vår egen festival, et årlig tur-renn og en kulturhistorie som spenner fra vikinghøvdinger og halshugging til tre stammers møte og dramatiske skipsforlis.

Når jeg ser ut stue- eller kjøkkenvinduet, er horisonten fylt med fjell til høyre og venstre. Rett frem er det litt mer åpent, her vider fjorden seg ut og møter storhavet.

Og jeg ser ofte ut vinduene. Blikket mitt glir mot utsikten hundrevis av ganger hver dag, uten at jeg tenker over det. Mens jeg jobber på hjemmekontoret (som veldig ofte er stuebordet). Mens jeg lager mat. Mens jeg spiser frokost. Mens jeg prater i telefonen. Mens jeg skriver. Mens jeg går gjennom rommet. Og for hver gang er landskapet litt annerledes. Skyene har endret form. Lyset treffer fjellsidene på en ny måte. Tåken har lettet eller landet. To fugler flyr forbi. En båt passerer på fjorden. En bil kjører gjennom bygda, på vei til noe annet. Fargen på havet har gått fra grått til blått.

Det er som å være på kunstmuseum og stå foran et gigantisk, levende maleri.

ET ANNET PERSPEKTIV …

De siste årene har bydd på noen utfordringer. Det har vært krevende. Det har vært oppbrudd og flytting, delt samvær og nye rutiner. Det har vært overganger. Helsikes mange overganger. Det tar tid å finne nytt fotfeste, det vet alle som har vært gjennom slikt. Og så kom kreften, da. Våren 2018 – året da alt endelig skulle lande, bli normalt, stabilisere seg. Jeg hadde knapt fått føttene under meg, før jeg ble sveipt av gårde og ut på dyp sjø.

Det indre landskapet skulle på ny stables om. Nye veier måtte gås, nye verdier steg opp fra et dyp jeg ikke visste om, jeg bakset med frykt og angst, jeg kavet og svettet.

Men landskapet der ute, det var det samme – foranderlig og uforanderlig. Det var fjellene og fjorden, det var veien gjennom bygda, det var marker og åser.

 Jeg forstår at jeg bor på et uvanlig sted. Sammenlignet med nesten hele resten av verden, bor jeg på et av jordens mest fredelige ytterpunkter. Jeg kan kle på meg ytterklær og sko, gå ut på trappen, og deretter være i skogen etter 30 sekunder (det er ikke en overdrivelse, jeg har tatt tiden). Der kan jeg sette meg på en stein og lytte til alle lydene som gjør så godt, og som du kan få lastet ned fra nett som stressreduksjon eller som hjelp til mindfulness og meditasjon. Fuglesang. Vann som renner. Suset fra vinden gjennom trekronene. Humlesurr. Måkeskrik.

I klare vinternetter ser jeg nordlys, stjerner og måneskinn – selvsagt gjør jeg det, her er jo ingen lysforurensning. Vi har ikke engang gatelys. Heldigvis.

Fra uteplatten på oversiden av huset kan jeg se Tokyo-London-flyet som en prikk mot himmelbuen. Samtidig som at en øyenstikker lander på husveggen og kikker ned på meg.

TAKKNEMLIGHET.

Gjennom disse årene, hvor det å flytte hjem og det å bale med ekstra utfordringer har gått parallelt, har jeg innsett at det ytre landskapet har hatt en enorm positiv virkning. Ja, jeg tør påstå at det har en egen, legende kraft. For hver gang jeg ser ut vinduet, fylles jeg med glede. For hver gang jeg går til skogs, går til havet, eller bare står på trappa og ser på nordlyset over hustaket, føles livet sterkt og nært.

Jeg er i naturen. Jeg trenger ikke oppsøke den ved å kjøre bil, ta tog eller sågar fly. Huset mitt passeres jevnlig av rev, elg, hare. Fuglene lever sitt liv her, i mitt synsfelt og til mine ørers fryd.

Sammenhengen mellom naturens beroligende innvirkning på menneskets stress, er velkjent. Ifølge en artikkel i National Geographig i februar 2016, kan en tur i skogen senke et stresshormon med opptil 16 prosent. Naturen kan også, ifølge samme artikkel, øke kreativiteten med 50 prosent. I Sør-Korea har myndighetene plantet flere titalls skoger i nærheten av byer, og mennesker med stressrelaterte sykdommer får gjerne skogturer på resept fra legen sin.

Jeg trenger ingen resept på naturen.

Jeg kan bare ta på meg skoene. Og være der.

Ville jeg ha kommet meg gjennom dette, og følt meg sterk, klar og trygg, hvis jeg hadde bodd et annet sted? Hvis utsikten min var dekket til av en betongvegg, hvis luften var fylt med støv og eksos, hvis vinduene måtte være lukket på grunn av støyen utenfor?

Ville jeg blitt frisk uten naturen?

Mitt svar er nei.

Og jeg er sikker på at i årene som kommer, vil forskning bare støtte enda tydeligere opp om min erfaring.

God tur ut!

(C) Tekst og foto: Lill-Karin Elvestad