Rugdesøster

Rugdesøster

Ei svart lurvekatt vokter over ei flat vifte av brune fjær.

Naboens katt. En nådeløs jeger.

Ved siden av sitter min katt, den vesle grå, og strekker hals mot scenen.

Jeg braser ut døra.

Den lurvete farer av gårde som ei pil.

Den lille grå strener glad mot fjærviften.

Jeg fanger den bryskt og stenger den inne i huset.

Uten å møte blikket.

Det er en rugdeunge.

Vingene ligger urørlig utover, og det lange, rette nebbet står spisst mot bakken.

Jeg setter meg på huk.

Lille søster.

Hva har de gjort med deg?

Jeg ser et blodig sår på ryggen.

De fordømte kattene.

Faen altså!

Da blunker den.

Jeg bærer en rugdeunge.

Det er som å bære selve naturen.

Min søster, naturen.

Min søster, rugda.

Hendene mine tett rundt vingene.

De små vader-beina skraper mot håndflatene.

Ungen holder hodet sjøl, ser landskapet rase forbi, for jeg løper det jeg klarer.

Rå energi bryter kroppen fremover.

Jeg stopper øverst på jorde, langt unna kattene, og legger rugda mykt i gresset.

Nå må du leve da, rugdesøster, sier jeg.

Det er jo du som skal gi rugdetrekket mening neste vår, sier jeg.

Jeg er Mattis i Fuglane.

Vi burde alle være mer som Mattis.

Og jeg burde ikke ha katt.

(Denne teksten var på trykk i Nordnorsk forfatterlag sitt litterære magasin SKARVEN nr. 1/2023.)