Alle er alt
«Vi mennesker har ofte litt vanskelig for å elske oss selv.»
Vi hadde stoppet på stien, August og jeg. Det knaste tørt under føttene våre for hvert steg, og nå ble det stille. Et svakt sus strøk forbi. Hele skogbunnen tørster, tenkte jeg og nappet til meg et vissent strå.
«Hvorfor er det slik? Jeg synes det er vanskelig å forstå. Dere kan elske andre, men ikke dere selv?»
Jeg puttet strået i munnen og tygde på det. Det smakte støv.
«Vel, ja. Det er liksom enklere for oss å elske andre, enn å elske oss selv. Hvorfor det er slik, vet jeg ikke helt. Kanskje fordi vi kjenner våre egne feil og mangler så godt? At vi kjenner på vår utilstrekkelighet, og dermed trekker oss selv ned?»
August ristet på hodet og begynte å gå igjen. Jeg fulgte etter, hun gikk med lette steg, som en slags stille dans, og rundt kroppen virvlet en søt duft av geitrams. Da hun plutselig stoppet, holdt jeg på å gå rett i henne. Hun snudde seg, øynene festet seg i mine, og en rynke kom frem i pannen.
«I naturen er det ingen feil og mangler, ingen utilstrekkelighet. Vi har ikke slike ord.»
«Nei, i naturen er alt så perfekt» svarte jeg, og studerte fascinert håret hennes. Fargespillet minnet om gløden i landskapet rett etter solnedgang.
«Ikke perfekt! Det ordet finnes heller ikke.»
Jeg blunket forvirret.
«Men alt ser jo så perfekt ut, i samspill og harmoni?»
Nå trakk munnvikene hennes seg oppover, og hun gliste mens hun slo ut armene.
«Da er du blind! Naturen rommer alt. Se rundt deg!»
Jeg gjorde som hun sa, selv om jeg jo hadde sett dette skogholtet en million ganger. Minst. Jeg lot blikket sveipe over trærne, einerkrattene, lyngtuene og bergknausene, og så for første gang hvor uordnet alt var. Som om alt var strødd tilfeldig utover. Jeg snuste inn den tørre lukten fra myrene omkring, oppdaget en trost i glideflukt mellom stammene, og så hvordan skyene skapte et glitrende lysspill videre innover skogen. I skyggene under einerkrattene var jorda mørk, men jeg visste at hvis jeg lente meg ned der ville den kraftige aromaen av einerbær fylle nesen. På stien foran meg hadde en sau gjort sitt fornødne, og rett bortenfor landet en sommerfugl på en smørblomst. Den foldet ut vingene, og, jeg sverger, kikket opp på meg. Som om den ventet på hva jeg skulle si. Jeg følte et støt gå gjennom kroppen.
«Jeg elsker alt dette», sa jeg, stemmen bar så vidt.
August lente seg mot meg og berørte kinnet mitt.
«Nettopp. Du elsker det akkurat slik det er. Du vil ikke endre på det, ikke sant?»
Jeg ristet bestemt på hodet. Jeg ville at skogen skulle være akkurat slik. For alltid. Og jeg ville alltid elske den.
«Og slik burde dere mennesker tenke om dere selv også. Ingen er perfekte, for alle er alt.»
«Alle er alt», gjentok jeg med hes stemme mens trosten landet på en gren og nikket med hele kroppen.
(C) Tekst og foto: Lill-Karin Elvestad
